Bak kulissene på konsertscenen: slik jobber vi med flere kameraer og lyd

Før publikum kommer: scenen bygges om til et sendestudio

En konsertscene er ikke et studio, og det er første ting kursdeltakerne merker. I nyhetsstudioet står alt på fast plass uke etter uke. På en scene skal kabler trekkes langs vegger, under podier og over trafikkerte gulv, og alt må være på plass før lydprøven starter. Vi begynner derfor alltid med en tegning av scenen, der vi merker av kamerastillinger, mikrofonpunkter og hvor signalene samles.

Deltakerne får prøve seg i denne fasen. De ruller ut kabler etter en plan, merker begge ender med tape og tester hver linje før noe kobles til mikseren. Det høres kjedelig ut, men nesten alle feil under en sending kan spores tilbake til en kabel som ikke ble testet eller en merking som ikke stemte.

Jeg pleier å si at jobben er halvferdig når første låt begynner. Resten handler om å holde det som er bygget i live, og det går bare hvis grunnarbeidet er gjort ryddig.

• Tegn opp scenen med kamera- og mikrofonposisjoner
• Merk begge ender av hver kabel
• Test hver linje før den kobles til mikseren

Lydprøven: der de fleste problemene dukker opp

Under lydprøven jobber vi med to ting samtidig. Musikerne skal høre seg selv godt på scenen, og de som sitter ved mikseren skal få et rent signal til både salen og sendingen. Det er to ulike miks, og det forvirrer mange nybegynnere. Salmiksen må tåle romklang og volum, mens sendemiksen må låte godt i et par hodetelefoner eller små høyttalere hjemme.

Vi går gjennom instrumentene ett og ett. Trommer først, deretter bass, gitar og til slutt vokal. Deltakerne lærer å justere forsterkning, kutte lavfrekvent støy og lytte etter lekkasje mellom mikrofonene. En vokalmikrofon som plukker opp trommene gir en rotete lyd, og det er enklere å fikse med plassering enn med knotter.

Det viktigste jeg prøver å lære bort er å lytte før man skrur. Mange rekker ut etter equalizeren straks noe låter galt, når en mikrofon som står en håndsbredde feil ville løst saken.

Flere kameraer betyr flere som må snakke sammen

Med tre eller fire kameraer blir kommunikasjonen like viktig som utstyret. Hver kameraoperatør får et eget nummer, og regissøren kaller dem opp via intercom. Vi øver på korte, tydelige beskjeder: nummer to, gå på gitaristen, nummer tre, hold bredt på scenen. Lange forklaringer fungerer ikke midt i en låt.

Lydteknikeren er også en del av denne samtalen. Hvis det kommer et solo-parti, kan jeg si fra til regi i god tid slik at kameraet er på plass når gitaren løfter seg. Det gjør bildet og lyden mer samstemte, og publikum merker det selv om de ikke vet hvorfor.

Deltakerne bytter roller i løpet av dagen, slik at alle får kjenne på hvordan det er å ta imot en beskjed og hvordan det er å gi en.

• Bruk nummer, ikke navn, når dere kaller opp kamera
• Hold beskjedene korte og i samme rekkefølge hver gang
• Varsle regi før solo og overganger

Lys som hjelper både salen og kameraene

Scenelys er laget for øyet i salen, ikke for kameraet. Sterke farger, rask bevegelse og kraftige kontraster kan se fantastiske ut live og likevel gi et overbelyst eller mørkt bilde på skjermen. Vi snakker derfor med lysansvarlig tidlig og avtaler noen grunnregler, blant annet at ansikter alltid har nok lys fra fronten.

Her bruker vi det deltakerne har lært i lyssettingsmodulen. De ser hvordan fargetemperaturen på lampene påvirker hudtoner i kamera, og hvordan en ujevn belysning gjør at operatøren må justere blenderen hele tiden. Små endringer i lysoppsettet kan spare kameraet for mye strev.

Poenget er ikke å fjerne scenelysets uttrykk, men å finne en grense der både publikum og seere får en god opplevelse.

Når noe går galt midt i sendingen

Noe går alltid galt på et eller annet tidspunkt. En mikrofon faller ut, en batterimåler blinker rødt, eller et kamera mister bildet. Vi øver bevisst på slike situasjoner, fordi det er forskjell på å kunne teorien og å holde roen når det skjer. Jeg slår av en kanal uten forvarsel, og deltakeren må finne ut hva som er galt og få lyden tilbake.

Rutinen er den samme hver gang. Først sjekker man det enkleste: er kanalen dempet, er kabelen på plass, er batteriet i orden. Deretter rapporterer man til regi i klartekst, slik at de kan velge et annet kamera eller en annen vinkel mens feilen rettes.

De som har øvd på dette på forhånd, blir merkbart roligere. Feilen er den samme, men reaksjonen er en annen.

• Sjekk dempet kanal, kabel og batteri først
• Si fra til regi med en gang, kort og tydelig
• Ha reservemikrofon og reservekabel innen rekkevidde

Etter siste låt: rydding og gjennomgang

Når sendingen er over, er jobben ikke ferdig. Vi ruller opp kabler i samme rekkefølge som de ble lagt ut, merker det som må repareres og setter utstyret tilbake på riktig plass. Det er tidkrevende, men neste gang går oppsettet mye raskere.

Etterpå samles gruppen til en kort gjennomgang. Hva fungerte, hva tok for lang tid, og hva ville vi gjort annerledes? Deltakerne får si sin mening først, og vi instruktørene supplerer. Det er ofte her de lærer mest, fordi de selv har sett sammenhengen mellom valgene de tok og resultatet.

Jeg anbefaler alle å føre en liten logg etter hver produksjon. Noen få linjer om hva som ble lært er nok til at erfaringen sitter.

Scene- og konsertproduksjon er mest av alt godt håndverk bak kulissene: ryddig kabling, en lydprøve der man lytter før man skrur, tydelig prat mellom kamera og regi og ro når noe svikter. I kurset får du prøve alt dette selv, steg for steg, slik at du kjenner arbeidsflyten før du står i den på en ekte scene.